Hva lærte jeg om utvikling i dag?

Lavere lønnsforskjeller bra for vekst i Sør-Korea

2007-08-29T15:14:00.000+02:00

Jeg har akkurat sendt inn masteroppgaven min til LSE! Her får dere abstractet:

Wage compression may have complemented industrial policy in transforming the South Korean economy since the 1960s. The industrial policy’s success is accredited to performance criteria rewarding high-productivity firms and penalising others, thus accelerating structural shifts to higher productivity activity. Between-industry wage compression may have the same function by letting high-productivity firms retain more of their value added as profits and forcing low-productivity firms to have higher wage-share. The necessary conditions for this process seem to have been present in South Korea and a time-series regression of between-industry wage compression on labour productivity does not rule out a positive association.

Why a free market explanation for South Korea’s growth does not stand up to scrutiny

2007-08-29T15:10:00.000+02:00

Didn't fit into my dissertation, but interesting nevertheless. It's not exactly controversial to argue that free-market explanations are not the place to look to explain South East Asia's growth-experience, but I found it interesting to actually sit down and try to argue why.

One explanation for South East Asia growth focuses on the provision of a good investment climate without excessive distortions in the economy. East Asian growth arose thanks to reliance on private markets (Friedman and Friedman 1980, quoted in Wade 1990,22) and the government simply provided “a suitable environment for the entrepreneurs to perform their functions” (Chen 1979 in Wade 1990,22). Government intervention that did occur is presented as neither sufficient nor necessary, with the key role pertaining to “fundamentally sound, market-oriented policies” where “market forces and competitive pressures guided resources into activities that were consistent with comparative advantage” (World Bank 1993, 325). Most neoclassically inclined commentators do give the government a decisive role, however, where the importance of promoting export through maintaining a neutral exchange rate is acknowledged (Bhagwati 1988 in Wade 1990,22).

Evidence from South Korea does not seem to strongly support this proposition. For this mechanism alone to account for growth, financial capital must be readily available and the prevailing prices must make productivity-enhancing investments appear profitable [incentive] while competition must be so high that failing to do so will mean that the economic agent rapidly will loose business and risk bankruptcy [compulsions]. This does not seem to have been the case. First, foreign investment was restricted by the government and domestic capital not arising from the firms’ own savings was not available to any project which would be likely to repay its debts, but rather provided through politically determined cheap credit which was deployed by the government according to their preferences (Amsden 1992). Second, competition in many sectors was low and actually restricted by the government which assisted in establishing huge conglomerates, promoted mergers and directed entry and exit of firms, leading Korea to have one of the highest market concentrations in the world (Sing 1995, 27) and at best having an oligopolistic competition of the giants (ibid. 30). Finally, high investment, together with high human capital, was the key component of Korea’s growth (Young 1995, Krugman 1994), and although a neutral exchange rate and other export promoting policies made exports relatively more profitable at times , exports in 1960 accounted for only 5 percent of GDP, so even large export-related investments could not account for raising the investment share of the economy as a whole from 10 percent of GDP in 1960 to 25 percent in 1970 (Rodrik 1995, 68). In sum, many of the incentives and compulsions arising from prices did not reflect scarcities through a free market system and the neutral exchange rate may not have had a large enough effect to account for the shift to high growth.

Sources:

Amsden, Alice. 1992. A Theory of Government Intervention in Late Industrialization. In Louis Putterman and Dietrich Rueschemayer (Eds) State and Market in Development. Synergy or Rivalry?, 53-84. Boulder & London: Lynne Rienner Publishers.

Krugman, Paul. 1994. The Myth of Asia's Miracle. Foreign Affairs 73, no. 6.

Rodrik, Dani. 1995. Getting interventions right: how South Korea and Taiwan grew rich. Economic Policy 10, no. 20: 53-107.

Sing, Ajit. 1995. How did East Asia grow so fast? Slow Progress Towards an Analytical Consensus. UNCTAD Discussion Paper No. 97.

Wade, Robert H. 1990. Governing the Market: Economic Theory and the Role of Government in East Asian Industrialization. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Young, Alvin. 1995. The tyrrany of numbers: Confronting the Statistical Realities of the East Asian Growth Experience. The Quarterly Journal of Economics 110:641-80.

Kina tredobler aksje-skatt for å hindre spekulasjon

2007-05-30T23:14:00.000+02:00

Kina vil, med virkning fra i morgen, øke skatten på aksjetransaksjoner fra 0,1 til 0,3 prosent. Målet er å bremse spekulasjon på Shanghai-børsen og unngå en boble.

Les CNN's rapport om saken.

På meg virker dette mistenkelig likt en ide Attac og noen andre har prøvd å lansere, nemlig skatt på valutatransaksjoner. Og legg merke til at formålet sett fra Kinas side ikke primært er å få inn penger, men å senke temperaturen i markedet. Heller ikke ulikt Attacs argument.

Nå er ikke Kina en drøm på alle områder, men når det gjelder strategis integrering i verdensøkonomien, så har det de har gjort til nå fungert bra. Derfor: når de innfører en slik skatt, er det vel verdt å legge merke til.

Hva med en Tyrker som VB-sjef?

2007-05-30T22:29:00.000+02:00

Christoffer Klyve skrev nettopp en bra blog-innlegg om at USAs tidligere handelsutsending, Zoellik, nå er foreslått som ny sjef for Verdensbanken. Jeg løftet også et øyebryn da jeg hørte denne nyheten. Jeg er enig med Christoffer i at Norge ikke bør støtte hans kandidatur. To momenter som kan brukes:

1. USA er ikke lenger største donor til IDA. Målt i IFI'enes egen valuta, SDR, bidro USA marginalt mer enn UK under siste IDA-runde, men UK har bevilget store midler til IDA utenom denne kanalen, og er IDAs største donor. Se artikkel i siste Development Today for detaljer.

Dette gjør det enda mindre legitimt at USA skal utpeke sjefen, og gir UK en unnskyldning for å fremme et forslag. Derfor: Solheim bør ringe Hilary Benn her i London og be Benn om å fremme en alternativ kandidat.

2. Den kandidaten kan f.eks. være UNDP sin sjef, Kemal Dervis. Han er Tyrkisk - og sjef for en organisasjon som tross alt har demonstrert et bredere syn på utvikling enn VB (selv om de to har nærmet seg hverandre). Dette er foreslått av (ja, jeg er stor fan) Dani Rodrik (selv tyrker) ved Harvard. Se for øvrig Rodriks kommentar på Zoellik's kandidatur:

Norge kan komme i skade av å foreslå Hilde Frafjord Jonson - noe jeg tror vi bør være skeptisk til. En titt på kommentarene til Globaliseringsmeldingen hun var med på å utforme, bør være en grei advarsel og her er Arnfinns Nygårds referat av selve meldingen.

Dani Rodriks blog: for deg som trenger en økonom å støtte deg til

2007-05-11T14:38:00.000+02:00

Må bare anbefale Dani Rodriks blog

http://rodrik.typepad.com/dani_rodriks_weblog/

Her har vi en Harvard-økonom som kan all teorien, og som konkluderer med at frihandel ikke alltid er like fantastisk som ideologene vil ha det til. En artikkel han skrev handlet om hvordan han av kolleger ikke ble kritisert for økonomien, men for å gi ammunisjon til "barbarene" - jeg regner med at de siktet til Attac-medlemmer og andre uhyrer. Så bedre tillittserklæring kan man vel ikke få.

Et eksempel fra en artikkel fra de siste dagene: http://rodrik.typepad.com/dani_rodriks_weblog/2007/05/and_now_on_to_s.html

So here is a straightforward economics question: under what conditions will trade liberalization enhance economic performance?
If you answered "under any and all," you flunk. Here is the correct answer (adapted from here):
The liberalization must be complete or else the reduction in import restrictions must take into account the potentially quite complicated structure of substitutability and complementarity across restricted commodities.
There must be no externalities or microeconomic market imperfections other than the trade restrictions in question, or if there are some, the second-best interactions that are entailed must not be adverse.
There must not be any increasing returns to scale, or else activities with scale economies must expand "on average."
The home economy must be "small" in world markets, or else the liberalization must not put the economy on the wrong side of the "optimum tariff."
The economy must be in reasonably full employment, or if not, the monetary and fiscal authorities must have effective tools of demand management at their disposal.
The income-redistributive effects of the liberalization should not be judged undesirable by society at large, or if they are, there must be compensatory tax-transfer schemes with low enough excess burden.
There must be no adverse effects on the fiscal balance, or if there are, there must be alternative and expedient ways of making up for the lost fiscal revenues.
The economy must not have a trade deficit that is already "too large," or else nominal wages or the exchange rate must adjust to compensate.
The liberalization must be politically sustainable and hence credible so that economic agents do not fear or anticipate a reversal.

Verdensbanken og IMF tviler på at investerings-avtaler gir mer investeringer

2007-02-12T00:04:00.001+01:00

Hvorfor inngå en investeringsavtale? Implisitt inngår et utviklingsland en byttehandel: vi gir deres investorer flere rettigheter mot at vi får flere investeringer.

Det er bare et problem. De nye rettighetene trår i kraft i det avtalen er ratifisert, mens de økte investeringene bare kommer hvis investorene vil. Det er med andre ord et empirisk spørsmål om en investeringsavtale gir økte investeringer, og Verdensbanken og IMF er i tvil. I et policy-paper skrevet av International Institute for Sustainable Development (Chatham house) ble det vist til disse to relativt nye dokumentene der VB og IMF gir uttrykk for denne tvilen.

World Bank, Global Economic Prospects and the Developing Countries 2002 og
Eswar Prasad et al., "Effects of Financial Globalization on Developing Countries: Some Empirical Evidence." IMF, March 17, 2003.

Det virker rimelig at en investeringsavtale ikke er det som utgjør tungen på vektskålen for direkte investeringer til utviklingsland. Forhold som er viktigere må vel være: god forventet avkastning, god tilgang på innsatsfaktorer, infrastruktur, lønnsnivå, gode institusjoner, etc. I et slikt perspektiv er det ikke like avgjørende om investoren får litt mer forutsigbarhet som følge av en investeringsavtale. Men det er klart at for de som allerede investerer, så er ikke slik beskyttelse noe å forakte. De får jo en gratis forsikring for sine investeringer.

Les Chatham house-paperet: "Investment, Doha and the WTO," Background Paper to the Chatham House Meeting on Trade and Sustainable Development Priorities Post-Doha, April 2003. www.iisd.org/pdf/2003/investment_riia_iisd.pdf

Investorer kan saksøke u-land

2007-02-08T22:48:00.001+01:00

Kommer akkurat tilbake fra en veldig interessant, og sjokkerende forelesning med en Gus Van Harten - juss-fyr på LSE om noe jeg tidligere har sortert i boksen: komplisert og sikkert ikke så viktig. Det jeg lærte var dette:

Det finnes mer enn 2200 bilaterale investeringsavtaler (BITs), de aller fleste mellom et rikt og et fattig land og de aller fleste signert etter 1990. Det er 225 kjente dommer, og to tredjedeler av disse er vedtatt etter 2002. UNCTAD har oversikt over alle dommene og for å se på de konkrete avtalene (bare 10-12 sider lange) kan du gå hit:

http://www.unctad.org/Templates/Page.asp?intItemID=2344&lang=1

Grunnen til at forelesningen var sjokkerende var denne:

Tilsammen utgjør disse avtalene et system der investorer kan saksøke selvstendige land, og der avgjørelsen overprøver vedtak som kan være gjort av demokratiske myndigheter eller høyesteretter i disse landene. To eksempler:

CME vs. Tsjekkia. I mars 2003 vedtok en meglerdomstol i Sverige, utnevnt som tvisteløsningsorgan i en BIT mellom Tsjekkia og Nederland, at det nederlandske selskapet CME Czech Republic skulle få godtgjørelse på 353 millioner dollar. Årsaken var at CME, som drev en komersiell TV-kanal i Tsjekkia, mente de hadde tapt penger på at Tsjekkiske myndigheter hadde vedtatt minstekrav om Tsjekkisk-produsert materiale på kanalen. Summen utgjør et helt helsebudsjett i Tsjekkia. Det som gjør dette enda mer ekstremt er at eieren av CME Czech Republic, amerikaneren Ralph Lauder, også gikk til sak mot Tsjekkia over den samme saken gjennom BITen mellom USA og Tsjekkia - og der tapte han.
Investorer i Argentina etter krisa i 2001. To amerikanske investorer har vunnet saker og Argentina er blitt dømt til å betale dem godtgjørelse for penger de tapte da landet løsnet på bindingen mellom pesosen og dollaren under den finansielle krisen i landet i 2001. Ordlyden i BITen som ble lagt til grunn var at investorene ikke hadde fått "fair and equitable" behandling. Nå ser det ut til at Argentina vil forsøke å omgå disse kravene, bl.a. gjennom sin egen høyesterett. Problemet, i følge Gus Van Harten, er at denne ikke har noen myndighet over tvistedomstolen. Dermet har investorene rett til å gå til andre land og kreve Argentinsk eiendom i de landene konfiskert.

Det juristen Van Harten mener er noe av det største problemet er tvisteløsningsdomstolene. Det er noen internasjonale organ som eksisterer som blir utnevnt som tvisteorgan når BITene blir signert, men de er alle slik at meglerne blir utnevnt fra sak til sak. Van Harten peker på to problemer: det ene er at de meglerne som blir utnevnt med god grunn kan forventes å være til fordel for investorene, en utnevnes av investoren, en av det saksøkte landet og det tredje av tvisteløsningsdomstolen selv. Det andre problemet er at siden meglerne ikke har fast stilling, så er det i deres økonomiske interesse å opptre slik at investorer ønsker å bringe saker inn for disse tvisteløsningsorganene. Van Harten mener at man vil løse dette problemet ved å inngå en internasjonal avtale som sier at alle som signerer overfører tvisteløsningen i sine BITer til en internasjonal investeringsdomstol . Da vil man kunne ha fast ansatte dommere som ikke må dømme med tanke på framtidige oppdrag, samt en mulighet til å etablere et system for presidens.

Avslutningsvis: det er mye snakk om at WTO begrenser u-lands politiske handlingsrom. Men sammenlignet med BITer er WTO en drøm! Disse BITene er konstruert ene og alene for å beskytte investorers mot myndigheter i vertsland, og siden u-land i stor grad er mottakere av investeringer ender disse avtalene opp med ensidig å gi fordeler til det rike landet de inngår avtalen med. Hvorfor land ender opp med å signere disse avtalene likevel, er jo et interessant spørsmål.

Enda mer avslutningsvis: Van Harten pekte på at hvis det bare handlet om å tiltrekke seg konkrete investorer som ikke stolte på landets rettsvesen etc, så ville det vært fullt mulig for landet å inngå en kontrakt med det ene selskapet som ville gitt det selskapet like omfattende rettigheter som det ville fått gjennom en BIT, men uten samtidig å gi den samme retten til alle framtidige (og i mange avteler: eksisterende) investorer.

Mer om jussen: Van Harten, Gus. 2005. Private authority and transnational governance: the contours of the international system of investor protection. Review of International Political Economy 12:4

Mer om politisk handlingsrom i WTO vs. bilaterale avtaler: Shadlen, Ken. 2005. Exchanging development for market access? Deep integration and industrial policy under multilateral and regional-bilateral trade agreements. Review of International Political Economy 12:5

Nyhet for noen: Washington Consensus var ikke vellykket

2006-12-03T22:41:00.000+01:00

Jeg kom over en artikkel av en tidligere Verdensbank-økonom, William Easterly (2001):

"The Lost Decades: Developing countries' stagnation despite policy reform 1980-1998"

Washington Consensus består av en serie med "gode policier", og moralen er at hvis disse følges, så vil man få økonomisk vekst.

Det Easterly fant var at riktignok økte bruken av disse typen policier betraktelig i perioden 1980-1998 sammenlignet med 20-års-perioden før, men snarere enn å øke så fallt gjennomsnittveksten i utviklingslandene.

Figuren over er talende. Den tykke linjen viser hvordan Verdensbank-økonomer ville antatt at utviklingslandenes vekst ville vært, gitt deres økte bruk av "gode policier". Den striplede linjen viser den virkelige utviklingen.

Mange er kritiske til Washington Consensus, men her har vi en inside-mann som tar bladet fra munnen og får det på trykk i Journal of Economic Growth.

Hvilke årsaker foreslår Easterly?
1) Dersom mange følger denne typen politikk samtidig vil effekten være mindre
2) Det var den reduserte veksten i OECD i perioden som påvirket u-landene.

Den andre årsaken er faktisk ganske interessant. Veldig mye litteratur nå handler om hvordan u-land skal ha "good governance" og hvordan de må oppnå gode institusjoner. Det Easterly peker i retning av med punkt 2 er at samspillet med resten av verden er sentralt.

En viktig korreks til alle som mener at det bare er på grunn av korrupte statsledere at de fleste u-land ikke har hatt fremgang de siste 20 årene. Og en enda viktigere korreks til de som fortsatt måtte mene at Washington Consensus egentlig var en suksess.

Aktiv naeringspolitikk handler om aa gi slipp paa taperne - ikke om aa plukke vinnerne.

2006-11-01T17:15:00.000+01:00

Tenkte bare jeg skulle dele et godt sitat fra Dani Rodrik (2006, s.24) What`s so special about China's export:

"The appropriate role for industrial policy is to fill in this
marketincompleteness by subsidizing investments in new products. It is agiven
that not all of these additional investments will prove to besocially
profitable. Good industrial policy consists of withdrawingsupport from those
projects that are revealed to be failures, so thatresources do not get bottled
up in unproductive activities. Hence theappropriate criterion of success for
industrial policy is not that"only winners should be picked" (an impossible
task) but that "losersshould be let go" (a much less demanding and more doable
task). Thelatter is the relevant yardstick against which industrial
policiesought to be measured."

Han er ikke den foerste som sier dette, men han har en autoritet somgjoer det nyttig aa vite at han har sagt det. Noen som vet hvem somvar den foerste til aa formulerte noe slikt? Skriv kommentar!

Amartya Sen overser konflikter mellom friheter

2006-10-10T22:26:00.000+02:00

Sen sier frihet definerer utvikling. Nobelprisvinneren i økonomi fra 1998 har bidratt til at fokus i utviklingsdebatten er flyttet fra vekst i BNP per innbygger til det som virkelig betyr noe: levetid, utdanning, helse. Sen mener alle friheter er et mål i seg selv, men også midler til å nå andre friheter. De er gjensidig styrkende. Men i prosessen kan han ha glemt at for å oppnå noen friheter i et samfunn, må kanskje noen andre ofres.

Først en røverhistorie fra bistandsverden for å illustrere poenget: DFID, Storbritannias NORAD, støttet sykepleierutdannelse i Malawi. Målet var et styrket helsevesen i Malawi – noe som Sen ville sagt økte folks frihet fra en for tidlig død. Sykepleierne kunne bidra til å nå et mål om utvikling. I tillegg kan man si at prosessen også var utvikling i seg selv: mange Malawere fikk sykepleierutdannelse og deres valgmuligheter i livet, deres frihet til å leve et lykkelig liv, økte.

Og her kommer grunnen til at dette er en røverhistorie: De britiske helsemyndighetene, NHS, rekrutterte sykepleiere i Malawi til et underbemannet britisk helsevesen samtidig som DFID utdannet dem. Ved å bruke sin nyvunnede frihet valgte mange Malwere å flytte til Storbritannia (utvikling for dem), men ved å gjøre det reduserte de mulighetene for et godt Malawisk helsevesen (underutvikling for andre).

Denne historien belyser at det kan være konflikt mellom ulike friheter, og Sens påstand, nærmest grunnsetning, om at friheter alltid er gjensidig styrkende, blir plutselig problematisk.

Historien ble jeg fortalt av Dr Andrew Fisher ved LSE. Og kritikken om at Sen legger til grunn at friheter er gjensidig styrkende er lagt fram av bl.a. Corbridge (2001) og Bagchi (2000).

Dette kan se ut som filosofisk flisespikkeri. Sannheten er at det kan ha store politiske konsekvenser å åpne opp for konflikter mellom friheter. Hvis du, som Sen, mener at friheter er gjensidig styrkende av natur, vil du konkludere med at så lenge et land får et fritt og liberalt demokrati der folk kan gjøre velbegrunnede valg etter å fått en god utdannelse – ja så vil det i seg selv være utvikling og det vil bidra til videre utvikling på andre felter. Hvis du derimot, som bl.a. Bagchi (2000), sier at det kan være en slik konflikt, så kan man si at begrensning av noen politiske friheter (for eksempel Malawiske sykepleieres rett til å flytte utenlands) kan være et middel for å nå andre friheter (det Malawiske folks frihet fra unødvendig sykdom) – og så kan man gå inn i en diskusjon om prioriteringer.

Kilder:

Bagchi, Amiya Kumar, 2000, Freedom and Development as End of Alienation? in Economic and Political Weekly, issue for December 9-15, 2000;

Corbridge, S, 2002, ‘Development As Freedom: the Spaces of Amartya Sen’ Progress in Development Studies 2,3 (2002) pp. 183–217 [34 pages]

Sen, A 1999, Development As Freedom, Oxford, Oxford University Press

Sør-Korea 1997: Ikke alltid lurt å sette opp renta for å styrke valutaen

2006-08-30T00:10:00.000+02:00

Lærebokteorien er klar: står du overfor en svekkelse av valutakursen din som du vil unngå, så hev renta! Dermed blir det mer attraktivt å ha pengene i banker hos deg, flere folk kjøper din valuta og kursen bedres. Og så: back to business as usual.

... men hva hvis frykten for at bedrifter ikke makter gjeldsbyrden sin var det som gjorde at folk solgte seg ut i utgangspunktet? Da vil økt rente gi disse bedriftene enda større problemer med å håndtere gjelden sin og kapitaleierne får enda større grunn til å rømme landet.

Det er dette (og litt til) Joseph Stiglitz, nobelprisvinner i økonomi fra 2001, mener var grunnen til at IMF kjørte Sør-Korea og andre land i dørken i 1997.

Krisen begynte 2. juni 1997. Over natta falt den thailandske bhaten 25 prosent i verdi. Krisen spredte seg raskt til naboland. Valutaflukten slo til mot Malaysia, Sør-Korea, Filippinene, Indonesia. På slutten av året sto verden overfor den største økonomiske nedturen siden depresjonen.

I Sør-Korea begynte krisen med at utenlandske banker ikke lenger ville gi utsettelse på avdrag på kortsiktige lån. Bankene var bekymret for Sør-Koreanske firmaers evne til å håndtere gjelden, og ønsket å sikre sine midler før firmaene gikk konkurs.

I denne situasjonen ga IMF to råd som var ment å gjenvinne markedets tillitt til landet:

Sør-Korea måtte for guds skyld ha balanse i statsbudsjettet.
Renta måtte opp for å forsvare valutaen

Det første forhindret Keynesiansk motkonkjunkturpolitikk og reduserte samlet etterspørsel i landet – og dermed også etterspørselen etter de varene firmaene med betalingsproblemer solgte. Det andre forsterket betalingsproblemene til de utsatte firmaene, og dyttet flere firmaer utfor stupet. Og ikke bare firmaene, men også nasjonale banker med lån til disse firmaene stod på stadig mer gyngende grunn.

Og var markedets tillitt gjenvunnet? Nei. For i motsetning til IMFs økonomer forstår markedsaktørene at det er det fundamentale ved et lands økonomi som er vesentlig, og da forsvinner drømmen om høy rente på bankinnskuddet i skyggen av frykten for økonomisk kollaps. Og slik var det også: stadig flere solgte seg ut av Sør-Koreanske firmaer og vekslet om til vestlig valuta.

Hvorfor dette fokuset på å forsvare en fastkurs? IMF argumenterte med at firmaer med lån i dollar ville få enda større problemer hvis den nasjonale valutaen falt i verdi. Det var vel heller slik at de amerikanske bankene ville få redusert sine sjanser for tilbakebetaling.

Men hele dette ressonementet baserer seg på at Sør-Korea ikke hadde noen reguleringer på kapitalbevegelser ut og inn av landet. Og det var IMF som hadde presset dette fram i hele Sør-Øst-Asia i årene forut for krisen. Stiglitz skriver i boka si:

”I believe that capital account liberalization was the single most important factor leading to the crisis.” (Stiglitz 2002: 99)

IMF, med det amerikanske finansdepartemetnet US Treasury som sterkeste pådriver, jobbet hardt for å overbevise Sør-Korea om å liberalisere handel med kapital raskere enn landet selv la opp til. Stiglitz var Bill Clintons økonomiske rådgiver i årene 1993-97 og hans gruppe så på saken. Det var ikke åpenbart at en forhastet liberalisering i Sør-Korea ville bidra positivt til verken sysselsetting eller vekst i USA og det var gode grunner til å tro at Sør-Korea ville tape på det. Likevel kjørte US Treasury saken og Sør-Korea bøyde av. Hva har skjedd?

Stiglitz forklaring er denne: IMF jobber ikke bare utfra sitt opprinnelige mandat om å sikre makroøkonomisk stabilitet i en utrygg verden. Dens nye mandat er å også jobbe for å sikre interessene til internasjonale finanskonsern. Disse mandatene fordrer ofte forskjellig medisin. Bak et teppe av simplisitsk fri-markeds-retorikk kan IMF jobbe for det nye mandatet mens de gir inntrykk av å fremme det første.

Hvordan fremmet IMFs råd i Sør-Korea interessene til internasjonale finanskonsern?

Ved først å presse fram liberalisering av kapitalmarkedet i Sør-Korea ga de en hel bransje et nytt marked å operere i. Finansbransjen i land som er ledende på feltet er like opptatt av markedsadgang som oppdrettsnæringen i visse land (jeg nevner ikke navn) der denne er ledende internasjonalt.
Da krisen var et faktum gjorde IMF det mer sannsynelig at dollar-lån kunne bli nedbetalt ved å støtte en fastkurs, siden dollaren da ikke ville bli enda dyrere sett fra Sør-Koreas synsvinkel.
Ved å pøse inn store lånepakker for å støtte valutaene, ga IMF aktørene i Sør-Korea muligheten til å betale ned dollar-lånene sine. Dollarene gikk med andre ord fra IMF i Washington til Sør-Korea og tilbake til Citybank i New York.

Det er trist at vi trenger enorme kriser for å forstå dette: førstesemesterpensum i samfunnsøkonomi er ikke alltid veien til makroøkonomisk stabilitet og god økonomisk utvikling. Og hvis noen, for eksempel IMF, sier at denne luten må til for å sikre makroøkonomisk stabilitet, så er det a) ikke sikkert at medisinen er den rette, b) ikke sikkert at diagnosen er korrekt og c) en god mulighet for at medisinen skal gjøre doktorens venner rike snarere enn pasienten frisk.

(Til slutt og i parentes: Jeg vet det er sent å rope hurra for en bok som kom for fire år siden og som jeg har følt meg programforpliktet til å lese siden. (Og ja, i ny parentes: Stiglitz sier ikke et vondt ord om Verdensbanken i hele boka og det handler nok mer om hans forfengelighet enn om Verdensbankens overtruffenhet)).

Stiglitz, Joseph (2002) Globalisation and its discontents. London, Penguin Books

Gir liberalisering vekst? Harvard-professor sier vi ikke vet helt.

2006-08-29T23:58:00.000+02:00

One size does NOT fit all. Selvsagt er velfungerende myndigheter bedre enn korrupte. Men det betyr ikke av nødvendighet at myndigheter skal starte med New Public Management. Selvsagt er stabile utsikter bedre enn kaos og usikkerhet. Men det betyr ikke av nødvendighet at man skal liberalisere finansmarkedene.

Dani Rodrik er professor i økonomi ved JFK School of Gov. (Harvard). I artikkelen "Growth Strategies" (2003) tar han tak i dette poenget og gjør det på en overbevisende måte.

For å hoppe rett til konklusjonen hans: Vi vet svært lite om hvordan vekst påvirkes av å åpne opp for handel, av å liberalisere finanssystemet eller av å bygge flere skoler.

Han begynner med å kritisere Washington Consensus. Begrepet sier han at John Williamson (1990) skapte idet han oppsummerte de policy-valgene ”økonomer flest” var enige om på det tidspunktet. Rodrik fortsetter med å utvide listen med ti ytterligere punkter som har kommet til i etterkant. Se hele lista nederst i artikkelen.

Denne listen blander mål og middel, sier Rodrik.

Han mener det er fire viktige økonomiske prinsipper som er sentrale:
1. velegnede insentiver
2. eiendomsrettigheter
3. stabil valuta (”sound money”)
4. langsiktig budsjettbalanse

Alle disse prinsippene kommer institusjonsfrie. Rodrik sier det slik: ”Successful reforms are those that package sound economic principles around local capabilities, constraints and opportunities.” og “Function does not map uniquely into form.”

Jeg skal nevne to eksempler fra artikkelen.

a) Det er ingen generell sannhet at handelsliberalisering er bra for et land.
Utsagnet ”Handelsliberalisering er bra for økonomien” er bare riktig, i følge Rodrik, dersom veldig mange andre ting samtidig er oppfylt. Den listen er lang, noe som gjør at utsagnet ikke er generelt.

For moro skyld…. Her er lista (Hopp for all del over hvis dere vil):
1. Det må innebære full handelsliberalisering på alle markeder i alle land.
2. Alle markedene må ha fullkommen konkurranse (Morten Meyers drømmeland uten noe monopol, full informasjon, etc.)
3. Hjemmeøkonomien må være relativt liten i verden, slik at økt eksport av varen landet har komparativt fortrinn på ikke presser ned verdensmarkedsprisen så mye at vinninga går opp i spinninga.
4. Man må ha tilnærmet full sysselsetting, evt. myndigheter som kan drive aktiv motkonjunkturpolitikk.
5. Fordelingseffekten av liberaliseringen bør vurderes som heldig av folk flest, evt. så må man ha effektive skatte- og omfordelings-verktøy på plass. Bruker teori om at visse skatter kan redusere BNP, og at hvis disse må introduseres som et svar på handelsliberalisering, så kan det igjen bidra til at vinninga går opp i spinninga.
6. Evt. tapte inntekter for staten (toller) må kunne kompenseres på en grei måte.
7. Liberaliseringen må være stabil og akseptert slik at investorer ikke frykter at den vil reverseres ved neste valg.

Lista er lang, vond og vanskelig. Vi kan jo gi den i julegave til Torbjørn Røed Isaksen. Sammen med en skjegge-trimmer.

b) Kina har verdens største vekst og har ikke fulgt Washington Consensus

Latin-Amerika, den regionen som har jobbet hardest for å gjenskape seg selv i bildet av pkt. 1-10 (og senere 1-20) i Washington Consensus har fått lite utbytte. Kina, derimot, som har gått sine egne veier, har hatt verdens høyeste veksttakt de siste årene. (Selv om ikke alt ved Kinas vekst er å rope hurra for i forhold til miljø, MR, etc.)

Rodrik ber oss tenke oss en vestlig økonom som skulle gi råd til Kina i 1978. Hva ville hun sagt? Kanskje hun ville begynt med landbruket og sagt at de trengte å liberalisere de markedene for å øke utnyttelsen av kapasiteten ved at folk i større grad får betalt i forhold til hvordan markedet verdsetter det de lager. Dette ville krevd en avskaffing av det statssytemet de hadde (og har) der bøndene må levere en viss kvote til regulerte priser. Men, tenker økonomen, uten tilgang på billig korn, må staten få erstattet den tapte fordelen ved å introdusere skattereformer. For at økte kornpriser skal føre til høyere lønninger i sektoren, så må de statlige kornfirmaene bli privatisert. Men siden det ikke er noen velfungerende kornmarkeder som kan gi en riktig pris, vil økonomen foreslå å åpne grensene for internasjonale handel med mat, slik at man kan importere en verdensmarkedspris. En slik åpning krever igjen at finansmarkedene liberaliseres. Og for de arbeiderne som i en overgangsfase er uten jobb, så må det finnes sosialt sikkerhetsnett.

Hun ville, summa sumarum, anbefalt Washington Consensus.

Vi trenger ikke å være Harvard-professorer for å forstå at å gjennomføre alt hu dama der anbefalte ville vært umulig og hatt enorme uforutsette konsekvenser.

Men hva gjorde Kina egentlig?
1. Liberaliserte landbruket på marginen. Dvs. at de beholdt kvote-kravet til regulerte priser, men tillot salg av overskuddsproduksjon på lokale markeder. Dette økte effektiviteten uten å skape tapere. (Fancy navn: ”Dual-track reform”.)
2. Framfor å privatisere statlig land, så ”tilegnet” de landjord til husholdninger utfra deres størrelse. Framfor å privatisere statlige bedrifter, ”tilegnet” de disse bedriftene til ”Township and Village Enterprises” som i følge Rodrik har vært vekstmaskiner i Kina. Lokale myndigheter hadde stor interesse av at deres fabrikker gjorde det bra, og man fikk effektiv drift. Tryggheten ved offentlig kontroll har vært mye viktigere enn et mulig tap ved at disse bedriftene ikke er på private hender.

Konklusjonen til Rodrik om Kina:
1. Kina baserte seg på svært uortodokse institusjoner.
2. Disse uortodokse institusjonene funket nettopp fordi de ga ortodokse resultater. Resultatene var insentiver, klarlagte eiendomsrettigheter, makroøkonomisk stabilitet.
3. Man kan ikke argumentere for at et sett med ”best practice”-institusjoner ville virket bedre.

Det er altså galt å si at åpen handel, finansiell liberalisering og økt privatisering fører til suksess. Det er riktigere å si at vi ikke vet hva som fører til suksess, men suksess fører ofte til at land åpner opp for handel, liberaliserer finansmarkedene og privatiserer mer.

Rodrik konkluderer

Økonomisk konvergens behøver ikke å innebære institusjonell konvergens. Hvis Latin-Amerika hadde gått så det susa og Kina hadde stagnert, så ville Washington Consensus vært lettere å underbygge. Men slik er det ikke.

John Williamson’s Original Washington Consensus:
1. Fiscal discipline
2. Reorientation of public expenditures
3. Tax reform
4. Interest rate liberalization
5. Unified and competitive exchange rates
6. Trade liberalization
7. Openness to DFI
8. Privatization
9. Deregulation
10.Secure Property Rights

Rodrik’s “Augmented” Washington Consensus:
… the previous 10 items, plus:
11. Corporate governance
12. Anti-corruption
13. Flexible labor markets
14. Adherence to WTO disciplines
15. Adherence to international financial codes and standards
16. “Prudent” capital-account opening
17. Non-intermediate exchange rate regimes
18. Independent central banks/inflation targeting
19. Social safety nets
20. Targeted poverty reduction

Rodrik, Dani (2003): Growth Strategies NBER Working Paper No. 10050 October 2003 JEL No. O1, O4